Loaf, Root og Star-Spangled banner

Jeg har fått det ærefulle oppdraget å formulere noen ord rundt dagens kamp, og ikke minst tilberede tilhørende mat. Dagens VM-kamp er, the United States of America, the Land of the Free, the Yanks, mot Ghana. Det er med andre ord spesielt et lag som står mitt hjerte nært, som et resultat av mitt halvt amerikanske opphav. Jeg kan altså allerede si at dette innlegget ikke blir veeldig objektivt. Avslutningsvis blir det autentisk amerikansk mat som mange ikke kjenner til.

USA og fotball

Men før jeg går i nærmere detalj på kampen, kan jeg fortelle litt om amerikanernes forhold til  fotball (soccer). Tradisjonelt har fotball sett som en aktivitet for små barn, sissies (pingler) og jenter. Vinden har likevel snudd de siste årene. Eller, litt svak medvind i det minste. Det er en økende interesse hvor hjemligaen har høyere gjennomsnittstilskuertall enn baseball (litt misvisende), og det er faktisk amerikanere som har kjøpt flest billetter til VM etter brasilianerne. Suksess for landslaget er en uhyrlig viktig brikke for å skape engasjement. Amerikanere ønsker tross alt å være best i alt. Eventuelt late som om de ikke bryr seg hvis de ikke er best. Eventuelt tro de kunne vært best dersom de brydde seg.

Nå til kampen. Det ble gjort et par kardinalfeil rett før kamp som ikke ga helt den patriotiske stemningen vi amerikanere elsker. For det første, hvor var den lille jenten som nettopp vant American Idol og synger nasjonalsangen med øredøvende volum? (klikk her) For det andre, hvor var det gigantiske amerikanske flagget som dekker hele banen? Men la gå. Det får holde med et enkelt flagg, og en gjeng fotballspillere med lunken sanginnlevelse. På andre banehalvdel finner vi Ghana aka. the Black Stars, en slags nemesis for oss. De har faktisk slått USA ut av de to siste mesterskapene. Her skal det altså revansjeres.

Kampen starter med et fyrkeri hvor Clint Dempsey tar et herlig raid gjennom forsvaret og scorer et vakkert mål! Jeg må ærlig innrømme på dette tidspunktet var jeg mer opptatt av å stappe vaniljeis i et glass med brus (mer om det siden), og fikk ikke helt med meg målet. Sjeldent har jeg følt meg mer amerikansk. Første omgang var preget et godt organisert amerikansk forsvar, og et rufsete og uinspirert ghanesisk lag. Noe det amerikanske laget skal ha honnør for, og noe jeg føler er typisk amerikansk, er tilpasningsdyktigheten. Ghana og de fleste andre lag i VM har overlegne fysiske og individuelle ferdigheter i forhold til USA. Men få lag matcher den amerikanske organiseringen, innsatsen og teamspiriten. De tilpasser seg motstanderen og spiller på sine styrker. Legg også merke til hvordan amerikanske spillere i laaangt større grad har mer respekt for dommerne og mot- og medspillere. Dette er noe som alltid irriterer livet av meg i fotball. Hvor spillere skal til enhver tid sutre til dommeren. Den respekten amerikanske idrettsutøvere har for autoriteter er spesielt noe fotballen kan lære av.

I andre omgang klarer omsider Ghana å legge press på USA, og skaper en del sjanser. USA kjemper heltemodig og ser ut til å holde ut. Helt til det uunngåelige måtte skje. Ghana scorer. !$"#$#". Jaja, vi er i det minste bedre enn Ghana i både amerikansk fotball, basketball og ishockey, tenkte jeg og hele USA. Men kun fire minutter senere klarer USA å samle seg for en siste krampetrekning. På en corner stiger innbytteren Brooks til værs, som en ørn og stanger den i mål. JA! Vi er best i verden igjen. Et elskverdig comeback av en underdog, som tatt ut av en lavbudsjetts feelgood hollywoodfilm. Det ble en lykkelig avslutning som definitivt blir lagt merke til i USA.

"What?! Did I score a goal? Oh my god! That is so much fun!"

Meat loaf with mashed potatoes, gravy and green peas

Når det kommer til mat har USA et vanvittig mangfold å tilby. Men valget falt på en ultra tradisjonell rett som ikke er veldig velkjent utenfor USAs grenser. Se for deg en diner langs en motorvei i USA, så er sjansen stor for at du får dette servert. Dette er rett og slett amerikansk husmannskost og det smaker fantastisk. For å oversette tittelen så er det en slags kjøttpudding med potetmos, en variant av brunsaus og erter. For meg er denne retten ren nostalgi og som på en gir meg et bånd til moderlandet. I tillegg er den superenkel og god. Nok for ca. 4 personer. 

Ingredienser 

Mealoaf: 

500g kjøttdeig

400g biffkjøtt

1-2 Selleribiter

1stk stor løk

2 gulrøtter

2dl melk

Salt og pepper

Timian

Tomatsaus

Ketchup

Ekte smør

1 egg

Worcestershire saus

Brødsmuler

Mashed potatoes:

6-7 poteter

Masse, masse smør

1dl fløte

Salt og pepper

vårløk

Gravy:

Smør, hvetemel og oksekraft

Framgangsmåten:

1. Hakk gulerøtter, selleri, løk og vårløk før du småkoker dem i smør i ca. 10min i en kjele.

 2. Bruk ca. 2/3 av grønnsakene og bland sammen med melk og tomatsaus. Tillsett salt, pepper og timian etter smak. Bland deretter kjøttet inn i blandingen slik at det blir en fast deig. For så å blande inn brødsmuler. Bruk 4-5 skiver gammelt brød som du smuler opp. 

loff!

3. Form deigen som loff på et stykke aliminiumsfolie med litt olje, og sett ha et lag ketchup på toppen. Sett den i ovnen på ca. 170 grader i 70 min. 



 4. Potetmosen er veldig enkel. Kok opp poteter, for så å tilsett salt, pepper, smør, fløte og vårløk alt 

etter preferanser. (Hint: jo mer, jo bedre). For å lage gravy så bruker du restene av grønnsakene, tilsett smør og et par spiseskjeer mel. Rør sammen før du tilsetter oksekraften, og la den småputre i ca. 20min. 

Husk badebassenget av gravy!

Happy campers!

Bonus: Rootbeer float!

Det er ikke et ekte amerikansk måltid uten litt ekstra kalorier. Denne desserten er en noe spesiell greie, og en amerikansk klassiker. Det er rett og slett root beer, som er en amerikansk brus (kjøpes på Meny) og vaniljeis. Først tar du et avkjølt glass og tillsetter ca. 2/3 av brusen og så tar du en klump eller to med vaniljeis opp i glasset for så å toppe det med litt mer brus. Spises med skjei! Enjoy!

"Rare greier, men godt" - Jon

Takk for meg!

/Erik