Bakkalao, bacalao, bacalhau - tru ikkje at du veit kva det er

No har vi blitt matbloggarar. Det kan du tydeleg sjå av logoen oppe til høgre på sida vår. Vi er ein del av eit yrande fellesskap av matentusiastar. Dette er på mange måtar ein draum som kjem til live.

Nok om det.

For eit knippe dagar sidan spelte Portugal mot Ghana, samstundes som Tyskland spelte mot USA - ein runde som stort sett handla om målforskjell. Ikkje spesielt nervepirrande kampar, då mykje tyda på USA og Tyskland vidare uansett. Vi måtte difor sprite opp dagen litt - og då gjekk vi for den erkeportugisiske retten Bacalao de Kristiansund.

Daud kylling og tiki-taka i koma

Om det ikkje tidlegare har kome fram av denne bloggen, er det no på høg tid å stadfeste: Gutane i Allégaten har lite til overs for Spanias fotballandslag. Heller hurtig og effektiv kontringsfotball enn possession-runk og uendelege rekkjer av kortpasningar. Difor var det også ei sann glede då Nederland og den klassiske totalfotballen knuste den nymotens tiki-taka-en i meisterskapets åpningsrunde.

Jokkes mantra “Å leve gjennom andre er det perfekte tidsfordriv” gjeld i alle fall i fotballen. Lite gir nemleg meir glede enn å vralte seg rundt i andres ulukke. Me hadde fått blod på tann, og Spanias tap mot Chile gjorde oss endå meir blodtørste. Kunne nedturen fortsette? Kunne Australia, plassert på 62. plass på FIFA-rankingen, slå den ubestridte leiaren?

Kenguru-landet trengde all hjelp dei kunne få. Me skulle i alle fall gjere vårt for å løfte Socceroos til nye høgder. Vårt lille bidrag kom i form av ein grill, to øl og to kjønnslemlesta kyllingar — også kalt ølkylling. Denne makabre men fantastiske grillretten blir servert i dei fleste verdshjørner, men har visstnok sitt opphav i BBQ-landet Australia. Planen vår var enkel: Ved å plassere ein ølboks i dyrets bakende, skulle kyllingen bli tilført ein saftigheit av heilt nye dimensjonar.

En italiensk tragedie, og noe godt å bite i

Til alle dere som daglig sitter med tårer i øynene mens dere febrilsk oppdaterer bloggen vår i håp om at det er kommet noe spennende: Vi beklager. 

Til tross for lange arbeidsdager har det likevel blitt noe tid tid matlaging, og i anledning italias andre kamp slo jeg like så godt på den berømte stortrommen. Jeg gikk til innkjøp av en pizzastein. Pizza er som kjent noe av det beste som finnes, og jeg personlig diskriminerer ingen varianter av denne retten. Man skal for eksempel være temmelig matsnobb for å takke nei til et nydelig stykke grandiosa etter en tur på byen. Eller hva med den amerikanske varianten med tykk bunn og overdådige mengder fyll? nomnomnom. Likevel er det utvilsomt den enkle og orginale italienske pizzaen som gir meg mest vann i munnen. Ettersom vi ikke har noen steinovn, er en stein i ovnen det nærmeste vi kommer "the Italian way".

Ta med to i lompe til meg og a', Casillas

Først og fremst så beklagar eg ventetida i forkant av dette innlegget. Dette er ikkje haldbart overfor våre faste lesarar, som eg er sikker på har blitt ganske mange no. Ein jobb med variable arbeidstider, samt ein fuktig firmafest, har gjort at dette innlegget har latt vente på seg. Men no, på denne rolege mandagen, er eg tilbake, i full vigør.

Dette innlegget handlar altså om den særs spanande dagen, 18. juni. Spanande, både fotballmessig og kulinarisk. Spania er landet. Chile er motstandar. Vårt ellers trange og rotete studentkjøkken er omforma til eit spansk kjøkken - fargerikt og fullt av dufter frå fjøra nede ved middelhavet. Mykje stod på spel.

 

Kva er det mest spanske som finst? Tyrefekting, heilt korrekt. Kva er det nest mest spanske? Tapas. Eller kanskje paella. Eller det okseløpet i Pamplona. Det er i det heile teke vanskeleg å seie, men vi går for tapas. Spansk mat er digg, dette veit eg. Det er ikkje sikkert det er alle som har fått det med seg, men eg har faktisk budd i Barcelona i eitt år, så litt har eg altså plukka opp på vegen. Dette skulle eg prøve å bevise då eg diska opp med tapas til svoltne fotballtilhengarar. 

Unnskuld, Sør-Korea

Vorspiel utan fest. Etter ei fabelaktig nuddelsuppe, sovna eg då Sør-Korea spelte 1-1 mot Russland. Fråveret fyller meg med skuldkjensle. Kven er eg til å vurdere gårsdagens kamp som mindre tiltalande og underhaldande enn tradisjonelle a4-oppgjer som Italia-England og Spania-Nederland? Fotballhipsteren inni meg grin.

Loaf, Root og Star-Spangled banner

Jeg har fått det ærefulle oppdraget å formulere noen ord rundt dagens kamp, og ikke minst tilberede tilhørende mat. Dagens VM-kamp er, the United States of America, the Land of the Free, the Yanks, mot Ghana. Det er med andre ord spesielt et lag som står mitt hjerte nært, som et resultat av mitt halvt amerikanske opphav. Jeg kan altså allerede si at dette innlegget ikke blir veeldig objektivt. Avslutningsvis blir det autentisk amerikansk mat som mange ikke kjenner til.

This does not fockin' slip!

Y'ol Speckled Hen

Det vart litt delay på posten frå laurdagen, grunna at vi eigentleg ikkje har noko. Pieter jobba, og eg og Sondre var på Bergenfest for å sjå Franz Ferdinand Lee Fields and the Expressions, tydelegvis. Det såg altså ut som om blogginnlegget skulle renne ut i sanden. Men som Gerrard sa, slik tenkte vi og: This does NOT fockin' slip! 

Så vi hasta frå bergens beste rappar til den første pøbben vi såg. Og kamp fekk vi sett. Heia Rooney, Sterling og Sturridge. Heia Pirlo og Marchisio. Og Balotelli, for han har eg som toppscorar. 

Vi kjøpte oss øl, for det er slik engelskmenn gjer, har eg høyrd. 

Men vi var svoltne òg. Så medan vi gjekk frå pøbben og ropte "Bring the Roon (x17)" nedover gata, og nesten hamna i slostkamp med ein som ikkje var samd i at Rooney er så god, så fann vi oss ei sleta sjappe på fisketorget som solgte fisk. 

Og chips.

Bildebevis, Benzema og Boeuf Bourguignon

Det å lage mat på en søndag krever mye av en fyllesyk student. På høyst uvanlig vis måtte jeg planlegge, vaske og handle inn hele èn dag i forveien. Mat skulle det bli, og forutsetningene er krystallklare. Ved hjelp av en liten studentkomfyr og en stor jerngryte, omringet av et slags soverom/kjøkken/stue i en hybelleilighet på Gyldenpris la jeg lista høyt. De fysiske og psykiske begrensningene var store, og selv om gårsdagens siste øl gjorde meg meget trang i hjelmen bega jeg meg ut på det franskmenn spiser like ofte som nordmenn spiser sin "hjemmelagde" taco - Vi snakker selvfølgelig "Boeuf Bourguignon" folkens!

Kveldens kamphaner

Den flygende bitterball

Det å være nederlandsk og samtidig over middels interessert i fotball, er psykisk ekstremsport. Likt som Robin van Persie kan gå fra å være Premier Leagues toppscorer til middelmådigheten selv fra et år til det neste, kan Oranje gå fra å være VM-finalist til å ryke i gruppespillet med null poeng to år senere. Når van Gaals uttak av het nederlandse elftal samtidig har blitt kritisert for å ha en aldrende offansiv rekke og uerfarne deffansive spillere, er det kanskje ikke så rart at alle “eksperter” har liten tro på at et Nederland når særlig mye lenger enn en åttendedelsfinale (Nederland er også av mange blitt tippet som DEN store fotballnasjonen som vil gå på en smell i gruppespillet). Før fortsettelsen av denne teksten vil jeg derfor påpeke at om det finnes et lag som kan finne på å tape 1-0 mot Australia etter å ha rundspilt Spania etter alle kunstens regler, så er det Nederland.

Men for en kveld det skulle bli.

Takk Gud for feijoada og skodespelarferdigheiter

I går skjedde det faen meg. VM starta. Alle hjerter gledde seg, og no er vi i gong. Det var opningsseremoni og opningskamp - Brasil mot Kroatia. Kva er då meir naturleg enn å opne ballet med å fokusere på vertsnasjonen Brasil? Vi snakkar nasjonalpatriotisme, nasjonalmat, nasjonaldrink. Nasjonalpatriotismen til underteikna kjem for det meste på grunn av at eg har tippa Brasil som meisterskapsvinnar. Heia, heia!

Så, Modric vs Neymar - let's go!

Velkomen til gards!

Søtt, salt og sentral midtbane

Vi er ein gjeng fotballinteresserte unge vaksne, som ikkje så reint lite ser fram til ein månad fullspekka med internasjonal fotballtevling. Vi skal ivrig følje med på samtlege kampar. Vi skal i tillegg gjennomføre inngåande analyser med store, flotte touchskjermar, og monotont stemmeleie. Neida.